Detached mindfulness i praksis

Detached mindfulness (DM), eller "frakoblet oppmerksomhet" som det ofte oversettes til på norsk, har en sentral rolle i metakognitiv terapi. I vår tidligere bloggtekst ble det gitt svar på noen vanlige spørsmål om DM. Som et supplement til dette, vil den følgende teksten i dialogform illustrere hvordan detached mindfulness brukes rent praktisk i terapirommet. Dialogen og pasienten er fiktive, men likevel en representasjon av vanlige spørsmål og tanker som ofte oppstår under øvelser i detached mindfulness. For å gi leseren et så representativt bilde som mulig, vil dialogen være ganske lang og gå gjennom vanlige oppfølgingsspørsmål som adresseres, og vise hvordan terapeuten hjelper pasienten å nærme seg øvelsen med en hjelpsom innstilling.

Terapeut (T): Ok, nå når vi har snakket en del om dine problemer med bekymring og sett på tidligere måter du har prøvd å håndtere dem, føles det greit å prøve en øvelse for å se om det finnes andre måter å takle disse bekymringstankene og angsten de fører til?

Pasient (P): Javisst.

T: Ok, vi skal gjøre en øvelse i noe som heter frakoblet oppmerksomhet eller "detached mindfulness". Selve øvelsen heter "fri assosiasjon". Jeg kommer til å si noen tilfeldig utvalgte ord, og oppgaven din er å helt fritt "bli med" eller betrakte tankene dine. Hvis jeg sier "sol", kan det dukke opp tanker om himmel, sommer eller varme, og da kan de bare komme. Hvis det ikke kommer noen slike tanker, eller hvis hodet føles tomt, prøv å ikke "fremkalle" ulike assosiasjoner. Hvis du får ubehagelige tanker eller følelser, så prøv å ikke "fjerne" dem. Det vi øver på nå er å la det som kommer, komme, enten det er 0, 10 eller 100 tanker. Du kan holde assosiasjonene for deg selv mens jeg sier ordene, og så snakker vi om det om en liten stund. Høres det greit ut?

P: Ja.

T: Bra, da begynner vi: Sol... Brygge... Venner... Jobb... Mat... Bestemor... Göteborg... Uvær... Ok, vi kan ta en liten pause der. Hva skjedde?

P: Jeg fikk mange minner. Når du sa "brygge" tenkte jeg på brygga vi badet ved da jeg var liten, når du sa "venner" tenkte jeg på hvor lenge jeg har kjent vennene mine. Når du sa uvær tenkte jeg på at jeg fortsatt er redd for torden. Omtrent sånn.

T: Ok, og var det på noe tidspunkt at du, så å si, "sorterte" tankene dine, eller fjernet ting du ikke ville tenke på?

P: Jo, kanskje litt med torden, jeg ville ikke bli værende i det.

T: Ok, kan vi prøve noen ord til, og hvis du får impulsen til å gå videre fra visse tanker fordi du ikke vil ha dem der, se om du kan la den impulsen være. Målet er ikke å ha "gode" tanker og følelser, men bare utforske hva som skjer når vi lar tankene komme og gå som de vil, ok?

P: Ok.

T: Da kjører vi igjen. Vinter... Varme... Leilighet... Fotball... Barn... Kaffe... Konsert... Ok, vi kan ta en pause igjen, hva skjedde?

P: Det gikk lettere å bare la tanker, minner og følelser komme denne gangen. Ved "leilighet" var det som om jeg ville gå inn og tenke på hvordan jeg skulle rydde den når jeg kom hjem, men jeg prøvde som du sa å bare se på selve tanken i stedet for å gå inn og besvare den. Det føles som at jeg tenkte mindre. Samtidig forsøkte jeg nok likevel å gjenta noen av ordene for meg selv.

T: Interessant, hva tror du gjentagelsen fylte for funksjon?

P: Jeg tror kanskje jeg føler at jeg vil kunne fortelle deg hva jeg tenkte på.

T: Ok, fint at vi kan legge merke til det. Så litt forenklet fikk du kanskje spontane tanker som "ok, leiligheten min er litt rotete, hvordan skal jeg rydde den når jeg kommer hjem?", men du kunne la være å engasjere deg i det. Men når du lurte på "hva skal jeg si til psykologen om oppgaven?" så gikk du inn og engasjerte deg i det spørsmålet og prøvde å finne en strategi og et svar?

P: Ja, akkurat.

T: Ok, det virker som at du vekslet litt mellom å være en passiv betrakter av tanker/følelser og en aktiv "problemløser" for noen tanker?

P: Ja.

T: Ok, vi skal gjøre noen runder til, men jeg vil stille et kort spørsmål først. Når du bekymrer deg for ting, hva pleier du å gjøre da? Pleier du å være en mer passiv betrakter av bekymringstankene dine, eller behandler du dem som problemer du må bruke mental energi på å "løse"?

P: Det siste, definitivt.

T: Og hva pleier å skje med bekymringen når du engasjerer deg på den måten?

P: Den blir nesten alltid verre.

T: Ok, så hvis man på en måte kunne oppdage at det gikk an å forholde seg "uengasjert" også til bekymringstanker, tror du det ville vært hjelpsomt for deg?

P: Sikkert, men der og da føles det virkelig som at jeg må gå inn og gjøre noe.

… (dialogen fortsetter med terapeuten som veileder pasienten i å bruke detached mindfulness i møte med bekymringstanker) …

Dette eksempelet viser hvordan terapeuten stadig stopper opp og spør om pasientens mål med ulike aktiviteter. Prøver hen å fjerne tanker, finne løsninger, ha noe bra å si til terapeuten, eller lindre bekymringen sin? Dette adresseres for å sikre at pasienten ikke opplever detached mindfulness som et "verktøy" for å lindre eller "tenke bort" angst. Snarere enn et verktøy er DM en tilstand av ikke-engasjement. Målet er ikke å kontrollere følelser eller tanker, men å undersøke om det er mulig å "gjøre mindre" av mentalt problemløsende som risikerer å forlenge og forverre tilstander som bekymring og angst. Vi håper at denne fiktive dialogen har kunnet komplettere leserens forståelse av begrepet Detached Mindfulness og hvordan det brukes i metakognitiv terapi.